På Gyrihaugen bodde Gygra
Hu var så arg på'n St. Olav
For han sku bygge ei kjerke på Stein
mens hu ville laga ei bru over Steinsfjorden

No kjerke over fjor'n ville'a ikke veta ta
så vart dem førlikte om en kamp
Den fyste som vart ferdig hadde vønni
den andre sku rive sitt bygg

Etter altfor kort tid kunne kjerkeklokka høres
Gygra måtte gi tapt
Hu vart så sinna at'a kasta to kampestein
Men med ingen av dem traff a kjerka

Da vart'a så sinna at'a braut ta seg lårbeinet
og jaggu så kasta'a ikke det au
Men det datt ned på sletta nordafor kjerka
det søkk ned i jorda og låg der og røtne

Og da var det Gygerputten blei tel
Om vintern frøys ikke vatnet tel is
Det stinker som røti egg
Og rundt kanta ligger ei grå fale

St. Olav rei sørover i bærja
Der møtte'n Gygra, som bar på sine traur

"Olav, du med ditt store skjegg, hvi rider du så nær min berjvegg?"

Sola rann... St. Olav svingte med værjet og svara:

"Statt der i stokk og stein, heilt til eg kjem att!"

Der står a Gygra den dag i dag, med traura på ryggen.

St. Olav vant kampen mot Gygra...

Det var i gamle dager
han far hadde fått seg lønn
Nå skulle'n dra til byen
og kjøpe seg ei fele

Han dro tel musikkhandler'n
plukka ut den gjeveste
Penga var det dårlig med
men femogtjue kroner hadde'n med

Han øvde lenge, lengre og hardt
Med felespell og dans skulle'n komma langt
Ja, han øvde lenge, lengre og hardt
Med felespell og dans kunne'n få betalt

På bydgefest han spelte
det brygga opp tel dans
Men hva han ikke visste
var at presten var tel gards

Prestejævelen ropte stopp
Men far lot fela gå
Da høgde'n kleint ta øret
og slåtten stille døde

Det vakke siste gangen
han spelte opp til dans
Men prestejævern høgde
og alltid slåtten døde

Men den ene gangen
da fela sang så fint
Da reiv'n tjukkeste strengen ta'a
og kvælte presten kald

Det var gamle fela
som sang så fint og freskt
Til mangt den kunne brukes
gjerne kvæla prest

Om du hører slåtten gå
og presten er til gards
Så slutt du ei å spelle
men vis'n felas kraft

Det var i gamle dager
ja fela etter'n far
hadde vønni kampen
mellom prestesvin og kar

Den gamle fela speller
like godt den dag i dag
Freske toner troner
ut ta spellemannens gard

Det var mye som var vondt og mye som var gæli
Men en gang i tia, så dansa dem bekhette
Var dem plaga grådig av skurv, og ikke orka å leva

Det var en liten legdegutt
og alt dem skrubba
så vart'n ikke rein
Dem bekabredde heile huet på'n
og han fikk slik ei lue
som skulle sitta heilt tel'a hadde vøksi fast

Dem hadde en tom i taket
og en i lua au
Dem stelte gutten oppå en stol
men den sparka dem vekk under beina på'n

Da vart både hår og hud rivi tor skallen på'n
og bare raude kjøttet var att
Dem måtte gjøra det sånn sies det
for hadde dem drii smått, hadde'n ikke tålt det

Å'n budde, og å'n hette, det var glemt for lenge sia
Dem brydde seg ikke om å husse legdegutt, kan du veta
Men håret og huden, det fekk'n att

Borti Toverudmarka, sørom Buråsplassa
ligger bønnen der ilden lurer
En kølabrenner og en medligger
I kveldinga slår mila ut i toppen

Brennern skrider tel verks
men ilden er for snar
Inn i bønns' indre faller'n
Et fandensbesatt skrik slepper ut

En grepa brenner den tok
Ilden er sulten i dag

Medliggern skrider tel verks
men ilden er for slu
Mila slo ut enda en gang
Oppå milekøllen faller'n og svartner

Ei arm og skallen den tok
Ilden er grådig i dag

Folk kjem hastende tel
Kølabrennern Burås skrider til verks
Inn i milekøllen kaster'n medligger'n
Så brenner'n mila ferdig

Ta Sagåsmannen er det ingenting att
Ilden krevde sitt i natt

Aldri fekk dem som gjekk i mila fred
Aldri stilt for han på bønn
Aldri ro om natta der var
Aldri fekk dem døra tel å slå

Døra vart så slått ut
og banka nedi ei bønn
En appell blei gitt:
Hvil i fred, fall til ro

Seia har det vært stilt
Bønnen kaller man nå for
Oppbrennerbønn

I fordums tid de norske menn
Sloss for vår frihet, sloss for vårt land
Den kristne fiende skulle ei vinne
Vårt kongerike Norge

De tapre menn fra kysten i vest
Kjempa med stolthet i blodige slag
Ingen Kristus skulle på dem tvinges
Ingen Gud, bare Odin og Tor

Hvem trudde du du var Olav Tryggvason
Som kom til Moster med dine kristne skip?
Du var en konge, men sveik ditt folk
En bitter strid skulle nå finne sted

Ryktet spredte seg som ild i tørt gras
Krigere fra vest, nord og sør på Bømlo
Gikk sammen for å stoppe Tryggvason
Med løfta sverd marsjerte de til Moster

Hvem trudde du du var Olav Tryggvason
Som kom til Moster med dine kristne skip?
Du var en konge, men sveik ditt land
En bitter strid skulle nå finne sted

Nå måtte de kristnes, kristnes eller dø
Ikke mer bloting
Et bittert hat, en smertefull sorg
Var att etter Tryggvason...

Et sted uti skauen her
et sted ute ta manns minne
For lenge sia brant ei mil
For lenge sia fretta kølabrennern

Tre skygger ut av natta en gang kom
tre karer tynne som stælker
Bleike som skrømt dem var
Bli med vårs, dem lokka

Kølabrenner hør på vårs
krass som du enn er
Fri deg sjøl frå en hastig død
følg vårs inn i skauen

Ingen med vett i behold
ingen anna enn dåra
følger skrømta inn i skauen
Enda færre kjem att med livet kjært

Lei av brennern's motvilje
lokka tebakat av skauen
Atter inn i mørket forsvann dem
Aldri såg'n dem igjen

Sola gjekk atter over fjellet opp
snart var vinteren til endes
Så kom da-an sønn' hass
Sku smis i hymens lenker

Kort om spellemenn varre heme
Karre seg over Steinsfjorden han måtte
Aldri sku han komma igjen
aldri finni blei hass legeme

Grein det gjorde dem nærmeste
Gjennom isen han måtte ha gått
Hastig kom endelektet tel
han som skrømta ikke lokka hem

Skjenda av mørkets tunge hånd
i en djup dal i frostbitt kulde
Fortapt og svøpt inn i ondskapen

Tjernet er porten ned i djupet
der drømmer knuses ta en kald neve
I Draugamyr-tjernet, hvor du ender ditt liv

Livet tar slutt i djupet
Kroppen blir kald og slokner
i Draugamyr-tjernet
Gløden svinner i mørket
Aua låkkes i din siste time

Auer som aldri vil se dagens lys
Blikka er kalde, uten liv
Ned i djupet, du svinner hen
Et evig liv, i mørket...

Det bodde en frue ved Kjerraten
"Fattera sommersvane"
To deilige døtre hadde hun
"De vente, de vente, vær velkommen hjem"

Til den yngste gikk beilere hver dag
Det kunne ei den eldste fordra

Den yngste trådte ut på bred ei bro
Den eldste kom etter i falske sko

Søster søster hjelp meg i land
Så skal du få min gullspenne

Nei jeg vil ikke redde deg i land
Før du gir meg din festemann

Nei før du skulle min festemann få
Før vil jeg synke under bøljan blå

Og der kom vær og vestavind
Og førte liket på stranden inn

Der kom to spillemenn gående frem
De så liket der det lå på strand

Kom la oss gå opp på den store gård
Der hvor det store bryllup skal stå

De spilte for det første
Vår brud har druknet sin søster

Bruden hun tok en gullring av sin arm
Den ga hun til de spillemenn

Vi står her et par fulle menn
Slett ingen må tro våre ord er sanne

Da de spilte for det tredje
Begynte bruden å gråte

Om aftenen satt hun på brudebenk
Om morgenen lå hun på bålet brent

En gang sku hu Anne tel kjerka
En unge sku bli døft

Hu gjekk på skier ner Mannaskaret
Ei rett så fæl og stri ei løype

Langt om lenge kom a seg ned
men da mangla brått ungen hue

I skinnpåsa på ryggen hadde ungen vøri
Kanskje deist borti ei gran eller i berja

"Som om han hadde hue da je drog hemantefrå - men je veit å det ligger hen"

Hennes ektemann
døktig klein mot slutten
Bare låg der

"Men tel slutt sette je kneet i prøsten på'n og finga i hølamotet, så kom den hellige Kuds fader og slokte pina"

Samuel, salig han var
Da'n for satt tre svarte Kuds engler og gol
som korper

Heller ville'n ikke i jorda
Kista vart børi fra skauen ned
Men da dem kom tel kjerka nær
nekta hesta plent å gå

Det var nok'n Hønn-Erik som var på ferde ja.