Mellom bakkar og berg ut med havet
Heve nordmannen fenge sin heim
Der han sjølv heve tuftene grave
Og set sjølv sine hus oppå deim

Han såg ut på dei steinute strender
Det var ingen som der hadde bygt;
"Lat oss rydja og byggja oss grender
Og så eiga me rudningen trygt"

Han såg ut på det bårute havet
Der var ruskut å leggja utpå
Men der leikade fisk nedi kavet
Og den leiken den ville han sjå

Fram på vetteren stundom han tenkte:
"Gjev eg var eit varmare land!"
Men når vårsol i bakkane blenkte
Fekk han hug till si heimlege strand

Og når liene grønkar som hagar
Når det laver av blommar på strå
Og når netter er ljose som dagar
Kan han ingen stad venare sjå

Tillbake på en reise i en tid
Da varg-tid rådte verden
Da hver en mann var beredt på å gå til strid
Om fiender møttes på ferden

Om motvind blåste seil over bord
Så visste man alltid råd
Hammarens symbol, kraften ifra Tor
Alle mål ble nådd

Jeg har en drøm, en visjon,
Ny vikingera, ny nasjon

En sjel så stolt og en tro så sterk
Ingen kunne dem hindre
Lærde løp som kveg da de løp berserk
Vår hevn skal sorgen lindre

Jeg har en drøm, en visjon,
Ny vikingera, ny nasjon

På Glittertind det snør,
Og alt er så stille
Men mitt land fortsatt blør
Og såret det kjennes så ille

The autumn lays over our long and icy land
Reminding of the winters
That have teard on the old man
Now his time has come to leave this earth
To Valhalla in his last battle
For his folk and new birth

Fighting for the new generation,
For youth and for blood
We know he has been a hero,
For our seeds he have sown

Like a blue horizon,
And the clearest sky you can think
Like a spiritual emotion.
Of a gloomy sun down sink
The contours of the ancient warriors
Whispers to a woman you are mine and I am yours

Into the fire carrying the past,
His time has come at last.
Towards victory, and towards hope,
He knows he will finish his task
The way she smile at him, gives him his only guts
To fight, and be free...

The gods of the mighty, Thor and Odin
Hail them all as we drift away like the wind
Take your sword take your helmet
You've got the power from afar
By the stamina of your ancestors victorious you are

Eg heiter Anne Knutsdotter, Kari er min mor og Truls han er min bror.
Vi bur på ein plass der som ingen skulle tru at nokon kunne bu
Og plassen heiter Uren, Luren, Himmelturen. Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel!

Ja, plassen ligger så høgt, høgt oppe i ei ur alt under berge mur
Og det er ikkje meir enn at vi på simpel vis kan fø to kyr og ein gris
Og kyrne heiter Dagros, Fagros, gamle Fagros, grisen heiter Giss, Giss, Giss!

Og heile dalen ser vi der oppe hjå oss godt men all ting er så smått
For folka dei er ikkje større enn som så der nede vi kan sjå
Om sommarn er det moro å gå og sanke bær I munn og neverkopp
På stovetaket veks det to unge hegge kjerr som geita eter opp
Og geita heter Snøgga, Stygga, Lurverryggam, høna heiter Tipp, Tipp, Tipp!

Og vinteren kan jamt ikkje vera oss for god med frost og fokk og snjo
Då kan det ofte over dei fjoren dagar gå som vi ikkje folk får sjå
Og far min han er kramkar han strevar trottug nok og fer så vidt omkring
Ho mor ho steller huset, eg spinner på min rokk men han Truls gjer ingen ting
Men plassen heiter Uren, Luren, Himmelturen, Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel!

Hvor hen du går i li og i fjell, en vinterdag, en sommerkveld blant fjord og fossevell.
Fra eng og mo med furutrær, fra havets bryn med fiskevær og til de hvite skjær.
Møter du landet i trefarget drakt, svøpt i et gjenskinn av flaggets fargeprakt.
Se, en hvitstammet bjerk oppi heien rammer stripen av blåklokker inn.
Mot den rødmalte stuen ved veien, det er flagget som vaier i vind.
Ja, så hvitt som det hvite er sneen, og det røde har kveldssolen fått,
Og det blå ga sin farge til breen, Det er Norge i rødt, hvitt og blått!

En vårdag i en solskinnstund på benken i Studenterlund der sitter han og hun
To unge nyutsprungne russ, to ganske nylig tente bluss i tyve grader pluss.
Hun er som en gryende forsommerdag, som farves av gjenskinnet fra det norske flagg.
Ja, så hvitt som det hvite er kjolen og så rødt som det rø' hennes kinn.
Hennes øyne er blå som fiolen, hun er flagget som vaier i vind.
Han har freidig og hvitlugget panne, og en lue i rødt har han fått.
Med en lyseblå tiltro til landet, står vår ungdom i rødt, hvitt og blått!
De kjempet både hun og han! Nå lyser seirens baunebrann, utover Norges land.
Mot himlen stiger flagg ved flagg som tusen gledesbål i dag, for alle vunne slag.
Det knitrer som før over hytte og slott, et flammende merke i rødt og hvitt og blått.
Som en regnbuens tegn under skyen, skal det evig i fremtiden stå.
Se, det glitrer på ny over byen, i det røde og hvite og blå.
La det runge fra gaten og torget, over landet som nordmenn har fått:
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge! Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!

I granskog dyp
I dunkel kveld
Svanser vesener
Over mark og hell
Mot fullmånens mystiske pakt
Er det hedenske alltid på jakt

Og når vetter og tusser
Underjord titter frem
Fra de mørkeste huler som er deres hjem
Da vekkes til live det gamle min venn
Fra de møkeste huler som er deres hjem

Og når morgen gryr
Når natt blir til dag
Letter tåken dyp
Og velbehag
Fra fuglesang
Og vårens trang
Til å spille for livets vakre gang

For når skogens prektige
Dyr titter frem
De luneste reder og hi er deres hjem
Da vekkes til live skogens skatter min venn
Fra de dypeste skoger som er deres hjem

No ser eg atter slike fjell og dalar
Som dei eg i min fyrste ungdom såg.
Og same vind den heite panna svalar:
Og gullet ligg på snø som før det låg.
Det er eit barnemål som til meg talar
Og gjer meg tankefull, men endå fjåg.
Med ungdomsminne er den tala blanda.
Det strøymer på meg så eg knapt kan anda.

Ja livet strøymer på meg, som det strøymde
Når under snø eg såg det grøne strå.
Eg drøymer no, som før eg alltid drøymde
Når slike fjell eg såg i lufti blå.
Eg gløymer dagsens strid, som før eg gløymde
Når eg mot kveld av sol eit glimt fekk sjå.
Eg finner vel eit hus som vil meg hysa
Når soli heim til natti vil meg lysa.

Pål sine høner på haugen ut-slepte,
Høna' så lett over haugene sprang.
Pål kunne vel på hønom fornema;
Reven var ute med rumpa så lang.
Klukk, klukk, klukk, sa høna på haugen,
Klukk, klukk, klukk, sa høna på haugen.
Pål ja han sprang og rengde med augon:
"No tør' eg ikkje koma heim tel' ho mor."

Pål han gjekk seg litt lenger på haugen,
Fekk han sjå reven låg på høna og gnog.
Pål han tok seg ein stein uti neven,
Dugleg han då til reven slo.
Reven flaug, så rova hans riste.
Reven flaug, så rova hans riste.
Pål ja han gret for høna han miste;
"No tør' eg ikkje koma heim åt ho mor!"

"Hadd' eg no nebb, og hadd' eg no klor,
Og visste eg berre kor revane låg,
Skulle eg dei både rispa og klora
Framantil nakkan og bak over lår.
Skam få alle revane raude!
Skam få alle revane raude!
Gjev det var så vel at dei alle var daude,
Så skull' eg trygt koma heim åt ho mor.

Ikkje kan ho verpe, og ikke kan ho gala,
Ikkjekan ho krype, og ikkje kan ho gå.
Eg får gå meg til kverna og mala
Og få att det mjølet eg miste i går
"Men pytt!" sa'n Pål, "eg er ikkje bangen,"
"Men pytt!" sa'n Pål, "eg er ikkje bangen,"
Kjeften og motet har hjelpt no så mangen,
Eg tor' nok vel koma heim åt ho mor!"

Pål han kornet på kverna til å sleppe
Så at det ljoma i kvar ein vegg,
Så at agnene tok til å flyge,
Og dei vart lange som geiteragg.
Pål han gav seg til å le og til å kneggje.
Pål han gav seg til å le og til å kneggje.
"No fekk eg like for høna og for egga,
No tor' eg trygt koma heim åt ho mor!"

Eternity starts to fade in soft
The stars gathers under the fullmoon
Breathing under ruins crushed
The wind and the air whispers soon

Why do you think this is an everlasting source
We're just a part of the perspective
I yearn for the silence not the sickness of a force
Making life nicer to live

Now time seems central in this chaos
But in the end we will all die
So why don't them just tell us
It doesn't matter how hard you try

Why do you think this is an everlasting source
We're just a part of the perspective
I yearn for the silence not the sickness of a force
Making life nicer to live..

[Instrumental]

[Instrumental]